Utbrenthet er en løsning - ingenting er problemet!

Vi går rett i veggen på første klasse. Som tinnsoldater faller vi om på stressets slagmark. Stive av skrekk knekker vi lett, og vi forstår ikke hvorfor. Hva er det vi ikke får med oss i riket mange misunner oss? Hvorfor har velstand blitt så farlig, og hvor skal vi hele tiden? Er det egentlig så farlig bare å stoppe opp litt? Det kan virke som om mange tror det.

Definerte sykdommer kan være forsvarsmekanismer, opplevde problemer kan være løsninger. For eksempel så er depresjon og angst naturlige reaksjoner alle har. Det kan virke som om noen av grunnene til det er kroppens måte å ta vare på seg selv. Løsninger kroppen og sinnet setter inn når man trenger det.

Utbrenthet er også en løsning, der kroppen tvinger oss til å gjøre noe nødvendig. Men utbrenthet oppleves som et problem. Mange møter fortsatt «veggen», selv etter så mange år med fokus på det. Fenomenet med mange navn har gitt individer, behandlere, fagfolk og samfunn utallige utfordringer.

«Det er ikke mange dagene siden jeg måtte hjelpe en lege med å fortelle NAV hvorfor legens pasient var sykemeldt, og hvorfor så lenge. Vi måtte også lete etter adekvate diagnoser, uten å helt finne noe som passet.»

Mitt vindu

Som psykolog har jeg hatt «gleden» av å jobbe med hundrevis av menn og kvinner som har blitt utbrente, utladete, møtt veggen, utslitte osv. Begrepene er mange, diagnosene flere og definisjonene omfattende. Prognosene er varierende, med behandlingsformer som ikke alltid virker. Her er min versjon av hva det dreier seg om: aktivitet, slitenhet og konsekvenser av dette.

Hva er egentlig stress?

Stress betyr påkjenning eller belastning (Store norske leksikon), en belastning som kommer av aktivitet. Så lenge vi lever er vi alltid i en eller annen form for aktivitet, som betyr at vi alltid er i en eller annen form for belastning.

Det betyr også at positivt stress, trening, engasjement i noe meningsfullt eller lystbetont og jakten på de positive tankene, som mange anbefaler, også er aktivitet, belastning og stress. Det dreier seg altså ikke om at noe er stress, og at noe annet ikke er det. Det dreier seg om grad av stress eller belastning, ikke enten eller.

Vi er alltid i aktivitet, og det har kommet flere faktorer som aktiviserer oss de siste årene en vi har hatt tid til å forske på, ikke minst innenfor teknologi. Hvordan skal vi håndtere det? Vi lever i en tidsalder der forskning kan være gammeldags allerede den dagen resultatene presenteres.

Jeg vet ikke om det er på tide å tenke nytt, eller annerledes. Men det jeg vet er at det er på tide å tenke oss litt om og se nærmere på hva vi egentlig driver med i hverdagen.

For mye er for mye

For mye aktivitet er for mye aktivitet, punktum. Uansett om den er bra eller dårlig, positiv eller negativ, lystbetont eller pliktoppfyllende, fysisk eller psykisk. Et problem kan tømme oss helt, bekymringer krever sitt, bruk av teknologi og skjermer tapper oss. En langvarig forelskelse kan være utmattende, en vakker bryllupshelg gir nedtur på mandag. Selv om noe oppleves positivt, er det ikke alltid at konsekvensene er det.

Summen av aktivitet over lang tid skaper slitenhet, uansett om den er positiv eller negativ. Det er derfor vi blir syke i verdens beste land.

Aktivitet fører til slitenhet, slitenhet starter kroppens forsvarsmekanismer som vi kjenner som utbrenthet, og i mang tilfeller depresjon, og enkelte ganger angst eller andre diagnoser.

Er man sliten nok setter kroppens egne løsninger inn. Presser man seg for langt kan det sannsynligvis gi biologiske skader. Men kroppen er et under, den stopper oss vanligvis før det er for sent, den vet at det er bedre å møte «veggen» enn graven. Men vi tolker av og til prosessene og mekanismene feil. Vi skjønner ikke alltid at kroppens egen bensinmåler står på rødt.

Selv om vi er skapt for aktivitet, er vi også skapt for ro og hvile. Vi trenger pauser og friminutt eller frikvarter. Utfordringen er å finne den balansen som er riktig for oss.

Mye aktivitet føles som om det gir mer aktivitet. Men aktivitet uten det motsatte skaper en negativ spiral som ender hos behandler, NAV eller i sin ytterste konsekvens: kirkegården. Er du sliten nok gir mer aktivitet «kredittkort» effekten. Du bruker noe du ikke har, eller du går på reservetanken.

En måte å se det på er at utbrenthet dreier seg om mental slitenhet som forankrer seg i det fysiske. Når vi blir slitne nok sender hjernen «stopp» signaler til kroppen.

Når vi blir slitne nok setter kropp og sinn inn reaksjoner som blir opplevd og definert som problemer og sykdommer, men som kan være løsninger og mestringsstrategier. Utbrenthet, og i mange tilfeller depresjon.  At disse løsningene blir oppfattet som negative har en grunn, de gir sterke negative følelser. Grunnen til det, er fordi vi skal lytte. Vi har som regel merket de før, men da var de så svake at vi overså de. Kroppen sier fra mer og mer til vi lytter og gjør noe med det.

Diagnoser

Gir vi riktig hjelp? Samtlige av de jeg har jobbet med som blir utbrente, har vært aktive i årevis. Kanskje mest mentalt. Dette gjelder også mange med depresjon, angst og andre relaterte diagnoser. De er rett og slett slitne, og mange fortsetter å bli det etter «gode» råd fra hjelpere.

I mange tilfeller virker det rett og slett som om vi diagnostiserer slitenhet. Ser man for eksempel på diagnosen depresjon som kjennetegnes «ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap …  smerter og utmattelse … negativ tenkning og følelse av håpløshet» (NPF). Er det ulike måter å beskrive slitenhet på.

Har vi konstruert en for komplisert forståelse av mennesket gjennom et omfattende og voksende diagnosesystem? Har vi rett og slett gjort det for komplisert?

Diagnosesystemene og fagfolk skiller ofte mellom depresjon, utbrenthet, angst og andre diagnoser. Ulike behandlingsformer og metoder brukes som en konsekvens av det. Det har selvfølgelig en funksjon, men hvorfor gjøre det så komplisert? Mange mentale lidelser ser ut til å ha mye av sin opprinnelse i mental slitenhet, selv om ikke alle slitne blir utbrente, deprimerte eller får angst eller andre diagnoser.

Nå er det viktig å presisere at depresjon, angst og andre diagnoser har mange årsaker. Men min erfaring er at mange av de har sin opprinnelse i slitenhet, og at det er mange variasjoner av konsekvenser av slitenhet.

Vi har brukt år på å forstå mennesket, men har vi forstått eller har vi bare komplisert og problematisert? Har vi glemt oversikten i detaljene? Har vi glemt mennesket i vår forståelse av mennesket?

Kroppen er motivert til å være frisk, mennesket er motivert til å overleve, og vi har sannsynligvis uendelige mekanismer i kroppen som bistår.

Det logiske mennesket

Gjennom mage år har mennesket utviklet seg til å bli en rimelig perfekt utgave av mennesket. Det er ofte en logikk bak menneskets handling, følelse og tanke. Følelser og fornuft, det primitive og det rasjonelle, det gode og det onde en del av denne logikken. Mennesket er logisk som menneske.

Utbrenthet og til tider depresjon, kroppens egne overlevelsesmekanismer, stopper oss når vi trenger det. Som en venn, en mestringsstrategi, men ikke nødvendigvis en sykdom selv om det føles forferdelig vondt og uutholdelig. Tanker og følelser forsøker å stoppe oss, og kroppen sier i fra med styrke, slik at vi skal lytte. Men det negative sykdomsstempelet diagnoser av og til medfører og smerten man ofte opplever som sliten, gjør at man vil vekk, man forsøker å kave seg ut av det. Resultatet blir mer slitenhet på grunn av kavingens energiforbruk.

Hva har man mest behov for når man er sliten, utbrent og deprimert? Minst mulig og mest mulig ingenting! Mange rapporterer behov for å «grave seg ned», eliminere stimuli, eller å gjemme seg under dynen og søvn.

Slitenheten som manifesterer seg som utbrenthet, depresjon eller andre diagnoser, ber kropp og sinn om å gire ned, etter mange år med høy aktivitet og lite hvile. Hvorfor det oppleves negativt er for å begrense energiforbruket som går med på å tenke positivt. Misforståelse av signalene gjør at man forsøker å komme vekk fra tilstanden, dermed bruker man mer energi og får en negativ «kvikksand» effekt. Negative tanker kan stoppe oss fra å slite oss enda mer ut hvis vi lytter riktig.

Angst har mange årsaker, en av de er slitenhet. Logikken er at når vi er slitne har vi ingen energi til å forsvare oss med hvis noe skulle skje. Angsten setter oss i beredskap. Angsten motiverer oss til å unngå det vi tror er «farlige» situasjoner. Angsten beskytter oss.

Hva vår sivilisasjon har definert som problemer kan være løsninger, selv om de oppleves negativt. De forståelsesmodellene vi bruker kan gjøre ting verre eller bedre. Vår utfordring er å håndtere mennesket mer helhetlig, menneskelogisk, der fornuft og følelser hører sammen. Vi er sannsynligvis mer normale og bedre enn vi tror.

Ingenting er problemet

Gjør ingenting. Ingenting er løsningen, men der ligger også problemet.

Hvordan er det å få beskjed av en behandler om å gjøre ingenting? Hvordan er det for en behandler å foreskrive det? Dette kan være vanskelig på mange plan. Det er vanskelig å kommunisere dette fagfolk imellom, og ovenfor systemet, ved for eksempel sykemelding. Jeg tror også det er vanskelig for behandlere å bli enige seg imellom.

For det andre er det vanskelig å gjøre «ingenting». Mange bruker tiden til alt annet, eller til bekymringer og annen mental aktivitet som for eksempel ting med skjermer på. Når man gjør «ingenting» har alt man tror man trenger å flykte fra en tendens til å innhente en. Å gjøre ingenting stresser de fleste. Mange er også redd for å kjede seg, en ubehagelig følelse man føler for å flykte fra.

For det tredje sier metoden ingenting om tidsperspektivet, og det er vanskelig. De utbrente vil videre, helst i går. De vil ha en visshet om når de er tilbake igjen, og systemet vil ha de raskt tilbake i jobb.

”Ned”, ikke ”opp”

Gjør noe annet, gjør det du har lyst til, gjør noe meningsfylt, gjør noe lystbetont, tren eller skift jobb er messen fra mange rådgivere, eksperter og behandlere – møt angsten og press deg til det går over blir også nevnt. Men mer av det samme gir samme resultat – aktivitet er aktivitet. Hele hemmeligheten er å stå på og slappe av, og la kroppen gjøre den jobben den er skapt for.

Det dreier seg ikke om å gjøre det man har lyst til, eller trene, eller å slite seg ut på jakt etter lykken som mange anbefaler. Det handler om å gjøre det som ikke tar energi av og til, som gir kroppen og sinnet ro til å gire ned for å bygge seg opp. Mer aktivitet gir mer slitenhet, og mindre aktivitet etter aktivitet gir mer energi.

Å gjøre ingenting, dreier seg om å gjøre minst mulig fysisk og mentalt, og bare la tankene fly uten å gjøre noe med de. Å la liksom tankene lande som snøfnugg i en snøkule, sorterer mentalt og gir ro totalt.

Samtaler, skriving, meditasjon eller annen rekreasjon kan hjelpe her. Mye søvn og hvile er lurt. Ligg på sofaen, stirr i taket. Stirr ut i luften, på vannet eller i flammer. Se på naturen, det naturlige er av og til det beste.

Vi trenger mentale drivstoffstasjoner, der man stopper motoren for å fylle – og kroppen fyller seg selv, når den får lov til det. Mange behandlingsretninger har gode verktøy her bare de forankres i den menneskelige logikk og bidrar til mest mulig ingenting.

Mindfulness og meditasjon har blitt populært og kan hjelpe mye. Men ikke gjør det for avansert. Kroppen din vet hva den trenger, bare den ikke blir forstyrret og distrahert hele tiden.

«Ingenting-metoden» virker når det gjøres riktig, jeg har fått mange gode resultater i min praksis basert på den. Vår utfordring i praksis er å ha to ”språk”.  Et ”innespråk” ovenfor de vi behandler, og et ”utespråk” ovenfor systemet og øvrige relasjoner. Innespråket fokuserer på slitenhet som jeg opplever som mest effektivt terapeutisk, og utespråket kommuniserer diagnoser, som systemet trenger.

Målet er å lage funksjonelle rammer rundt mennesket, slik at det får bygget seg på i sitt eget tempo og i støttende omgivelser.

“Skjermdop”

”Skjermdopet” har gitt oss en ekstra dimensjon og forholde oss til. Både som mennesker, behandlere og samfunn. Gjennom enheter med skjermer på, kommuniserer vi, stimuleres vi og underholdes. Det er til tider gode verktøy i hverdagen, men har en del bivirkninger som vi begynner å se konturene av, derav sammenlikningen med dop.

Ved å leve igjennom skjermer, flykter vi fra oss selv og virkeligheten på samme måte som med alkohol eller annen rus. Avhengigheten og hyppigheten av skjermbruken gjør også at vi mister mange av de pausene vi trenger.

På sikt øker det også frykten for å møte oss selv, som i seg selv er en slitsom posisjon å være i. Dette skaper et enda større behov for å gjøre ingenting, men som igjen dopes ned av ”skjermdopet”. En ond spiral som i siste instans havner hos psykologer, leger og NAV.

Bedre blir det ikke når flukten fra oss selv resulterer i frykt for oss selv, eller enda verre, en form for selvforakt. Det sier seg jo selv hvordan dette tapper oss for krefter. Det kan faktisk se ut som om ”skjermdopet” stjeler pausene, øyeblikkene og minuttene i hverdagen, dette som bygger oss opp og gir det gode liv. Tar skjermene liv?

Gjennom å være standby i en form for beredskapsmodus, ofte døgnet rundt, har kroppen et høyere aktivitetsnivå døgnet rundt. Selv om dette gjelder alle aldre, er det ikke uvanlig og se unge ”mobilzoombier” i det offentlige rom. Ikke rart at flere og flere unge sliter mentalt. Delaktighet i hva man kaller sosiale medier gir heller ikke kroppen og sinnet mer ro, det hjelper heller ikke på selvtilliten. Med et skråblikk: Fremtidens kundegrunnlag for behandlere er sikret.

Nå er ikke ideen å være gammeldags, men å lære å bruke det nye fornuftig. Årelating, lobotomi, røyking, rus og alkohol har vel alle hatt sine storhetsperioder før man ble bevisst på bivirkningene. Mennesket har ikke forandret seg på mange tusen år – vi har fortsatt de samme behov som før, å leve et mer eller mindre naturlig liv. Å leve i den tredje (digitale) verden er vel ikke akkurat å leve.

Avslutning

Mennesket har en evne og en vilje til å overleve, og det bygger seg opp under riktige betingelser. Burde vi ikke ha mer tro på mennesket og å se på mange av kroppens mekanismer som normalreaksjoner, overlevelsesstrategier og løsninger? Min erfaring er at mye av det vi har definert som mentale lidelser og psykisk sykdom rett og slett er slitenhet og forskjellige grader av slitenhet. De fleste som sliter med noe, er rett og slett slitne av noe.

Utbrenthet er en løsning, det er ingenting som er problemet

‍