Tenk om jeg hadde klart det?

En kveld i 1985 kom mørket, og det ble mørkere og mørkere. Sakte sank jeg ned i et sort hull der inne som overtok alt.

Jeg husker ikke om jeg ble rolig eller redd, jeg bare husker tanken og følelsen av at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte vekk. Nå.

Men det var ingen veier ut, det var ingen løsninger å finne, der var ingen muligheter. Jeg var sperret inne i et svart hull som bare dro meg ned til den totale håpløsheten.

Det fantes ingen veier ut, det fantes bare en vei bort, og jeg var alene, så alene som det var mulig å være.

Sakte reiste jeg meg, og gikk ned på badet og tømte mutterns medisinskap for piller opp i et halvliters glass og fylte det opp med vann. Den grå og grøtete fargen husker jeg ennå.

Jeg gikk opp i stuen og satt meg i stolen og så på den svarte tv skjermen. Det smakte helt jævlig, og jeg følte meg sannsynligvis enda verre, men smerten var så sterk at jeg ikke kjente den lenger.

Jeg kjente ingenting lenger, bare smaken av piller og synet av glasset som ble tommer og tommere.

Noe skjedde med meg, TV en var fortsatt mørk og jeg våknet på Bærum sykehus dagen etter.

Hva om jeg hadde klart det? Hva om jeg hadde fått det til?

I går, nesten 40 år senere, holdt jeg et foredrag for hundrevis av lærere ved en videregående skole om psykisk helse og de unge. Evalueringen kom i dag og viste seksere på alle punkter, og mange fantastiske kommentarer fra deltakerne.

Jeg klarte det!

Det fikk meg til å tenke igjennom årene som har gått. Tenk om jeg hadde klart det den gangen? Tenk på alt jeg hadde gått glipp av i disse årene?

Jeg tenkte også på alt vi har fått til i terapirommet, på foredrag, i forskjellige saker og kriser. Tenk om vi hadde gått glipp av alt dette?

Livet har vært oppturer og nedturer, fiaskoer og suksesser, glede og smerte og det er det fortsatt. Jeg har bidratt med mye og vi har fått il mye.

Alt er ikke bra i dag, men mye er bra. Jeg er både en fiasko og en suksess selv om jeg følte meg som en taper de første 20 årene.

Jeg er glad jeg ikke fikk det til den gangen! Jeg har fått så mye ut av livet i årene etterpå. Jeg kunne sikkert ha vært mange opplevelser foruten, men jeg ville ikke vært de årene foruten.

Livet dreier seg om opplevelser, og det er det mange av. Jeg håper også at noen der ute har hatt glede av min eksistens igjennom årene.

I 2020 kom mørket igjen, og jeg trodde alt var over. Denne gangen søkte jeg hjelp og fikk det. Denne gangen skulle jeg også reise meg igjen, og jeg klarte det.

Se nettavisen

Du trenger bare å reise deg en gang mer enn du faller

SÅ DENNE ER TIL GUTTER OG MENN DER UTE SOM SLITER!

Jeg vet du er der ute, jeg vet du sliter.

Jeg vet du tror det ikke finnes noen løsninger.

Jeg vet du allerede har tenkt på det siste alternativet.

Jeg vet du har kjent på mørket, eller allerede er i det.

Jeg vet vet du heller vil dø enn å fremstå som en fiasko.

Jeg vet hvordan du har det, jeg har vært der!

MEN historien din er ikke over ennå! Den er ikke hogget i stein.

Det er så mye mer du kan oppleve og oppnå.

Det er helt jævlig å være en taper, men er du der nå så vil suksessen bli enda bedre.

Jeg vet det - jeg er der!

For det finnes en vei, tro meg - vi finner alltid en vei!

TA KONTAKT DER DET ER MULIG Å TA KONTAKT FOR Å FÅ HJELP, VI ER MANGE SOM VENTER PÅ DEG!

Kan jeg reise meg igjen, så kan du det også!

Jeg er så glad for at jeg ikke klarte det i 1985

| Photo by christopher lemercier on Unsplash |

‍