Selvmord, haster det?

Han så på meg med et trist og flakkende blikk, der han satt seg ned i stolen på kontoret mitt. Jeg skjønte at det var noe spesielt i dag. Han var ikke den samme og han var ikke her. Han var plaget. Ordene kom sakte og tunge.

«Jeg har tenkt mye på selvmord i det siste» sa han med lukkede øyne, som om det var noe han ikke ville se, eller vise. «Mye» sa han videre og jeg skjønte alvoret.

«Nei!», tenkte jeg, «du må tenke på … » fortsatte tankene mine, men jeg sa ikke noe. Jeg satt stille og lyttet, mens hjernen min jobbet febrilsk etter å finne en vei.

Jeg nikket sakte, for å vise, respekt av alle ting. Den respekten vi må vise våre klienter som til tider kan være vanskelig: respekt for personens historie og fortelling.

Jeg ville vite mer, jeg trengte tid, jeg måtte skape et trygt rom. Jeg måtte anerkjenne ham, ta han på alvor, samtidig som vi sammen måtte finne en annen vei, og jeg måtte få oss dit. Det hastet!

«Fortell mer», sa jeg mens tankene jobbet på spreng. Og han fortalte.

Mens han fortalte roet jeg meg ned. Vi hadde funnet en felles og tygg grunn og alt kom. Først ordene, så følelsene, så tårene. Vi var på vei.

Det var godt å høre på selv om det var vondt, fordi fortellinger fra det indre gir håp.

Da han var ferdig dukket det opp et eneste spørsmål i meg, en eneste tanke, en eneste setning – en eneste vei. Så logisk, naturlig og riktig, samtidig så underlig:

HASTER DET?

«Haster det?» spurte jeg. «Haster det?» sa jeg sakte, og han ristet svakt på hodet og så på meg undrende. «Nei», svarte han og det ble helt stille, en fin stillhet.

Så begynte han forsiktig å snakke om sønnen som hadde to år igjen på videregående og andre ting han ville oppleve å se. Vi snakket plutselig om tid og fremtid og barn og mening. Vi snakket om datoer, vi snakket om liv.

Og vi lagde en avtale. Han skulle vente i to år. Ikke med å gjøre det, men med å tenke det. Vi skulle snakke om det da.

Dette er mange år siden og han lever i beste velgående nå.

Gjennom respekt og anerkjennelse, åpenhet og utforskning fant vi en vei som virket. Jeg ledet gjennom å følge, og vi fant en vei.

Det ble en god opplevelse! Sånt gjør jobben verdt å gjøre!

(Vær forsiktig her, dette er ikke noe fasit! Når jeg selv svelget et halvliter glass med vann og piller, så følte jeg at det hastet).

Poenget er at det finnes veier og løsninger når alt ser svart ut, og uansett hvor vondt det føles så haster det ofte ikke. Vi har alternativer. Alltid! Det finnes også noen der ute som kan hjelpe. Alltid!

MEN… Historien slutter ikke der.

Jeg har av og til fortalt denne historien i mine foredrag.

En dag møtte jeg en person på gaten som jeg kjente igjen. Vedkommende så på meg, smilte og gjorde tegn til å ville snakke med meg.

Jeg stoppet opp og kom på hvorfor jeg kjente vedkommende igjen. Fra det offentlige rom. Personen hadde for en stund siden gått igjennom tøffe tak i en veldig vanskelig tid. Umenneskelig ville kanskje mange kalle det.

Jeg stoppet opp og møtte blikket som så på meg med en varme og en nesten barnslig glede. «Jeg vil bare takke deg» sa stemmen. «Spørsmålet ditt, som du fortalte på et foredrag jeg var på, reddet livet mitt» fortsatte stemmen.

«Når jeg gikk gjennom helvete, og alt så svart og håpløst ut, og den eneste løsningen jeg trodde jeg hadde var å avslutte, hørte jeg stemmen din der inne som hele tiden spurte meg: Haster det?» fortsatte vedkommende.

«Og vet du hva? Hver gang svarte jeg nei, jeg kan vente litt til». Også fortalte vedkommende videre om hvordan livet hadde løftet seg i «ventetiden» og hvordan det var i dag.

Sånt varmet, og varmer fortsatt, og vi skiltes med high five og tommelopp og glede.

Men når jeg kom inn i heisen på vei opp til kontoret, og det gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd, kom tårene trillende. I 5 lange etasjer forsøkte jeg å holde tårene tilbake, og selv om det ikke hastet så lot de seg ikke stoppe.

Det finnes håp og det finnes løsninger og det finnes hjelpere som har like stor glede av å hjelpe som de som blir hjulpet. Selv om jeg foretrekker å kalle det et samarbeide enn en hjelp, men det er en annen historie.

Ha en fin fin kveld, og lev nå – DET haster;)

Psykolog John Petter Fagerhaug

– Husk at det må mye mørke til for å bli mørkt, men bare ett lys for å bli lyst!

‍