Hvordan motivere umotiverte elever?

Nok en gang lyser varsellampene rødt når resultatene av elevundersøkelsen i videregående skole foreligger

Ett av disse punktene handler om motivasjon for læring, og underspørsmålene er knyttet til lærelyst, prioritering av skolearbeid og det å glede seg til å gå på skolen. Det «røde» resultatet synliggjør om et faretruende lavt motivasjonsnivå blant mange elever i den videregående skolen.

Alt for mange elever i den videregående skole er rett og slett ikke motiverte for læring!

Av en lektor i VGS

Hva gjør man?

Mer tilrettelegging? Mer individuell tilpasning? Ansette psykologer i videregående skole? Variere undervisningen mer? Strengere, flere eller færre regler?

Hva kan gjøres? Og hvem kan gjøre det?

På et foredrag av psykolog John Petter Fagerhaug om motivasjon, falt jeg for verktøyene hans og bestemte meg for å bruke disse i mitt eget klasserom fordi det jeg hørte, styrket troen min på at en umotivert elev kan finne tilbake til, eller bygge opp, sin egen motivasjon og få lyst til å lære.

Man må bare finne de riktige verktøyene.

Les også: Å føle seg dum

Anerkjennelse og mestringsfølelse

Med utgangspunkt i elevundersøkelsen, Fagerhaugs verktøy og egen erfaring har jeg satt i gang et prosjekt for å se om elevene selv kan finne en indre motivasjon for læring.

Første skritt er å finne ut hva motivasjon er, og hva som skal til for å få det.

Essensen viser seg å være anerkjennelse og mestringsfølelse – kanskje ikke overraskende, men det er viktig for både elever og lærer å diskutere helt konkret hva som skal til for å føle mestring og det å kunne anerkjenne seg selv særlig når anerkjennelsen kun fås gjennom tall: KARAKTERER.

Hva hvis man får en 2-er? Hvordan kan man gi seg selv et klapp på skulderen etter hard jobbing og ser 2-eren? Hvordan kan jeg gi eleven følelsen av mestring og anerkjenne når jeg «må» gi en 2-er?

Er det andre faktorer enn tall som skal til? Hva trenger de fra meg? Og hva kan de selv gjøre?

Her er det viktig at elevene selv kommer med innspill og tanker.

Hva skal til?

Et av verktøyene til Fagerhaug består av fire grunnleggende spørsmål. De handler blant annet om hva som skal til for å komme i mål, og hva som stopper den enkelte? Elevenes ærlighet er avgjørende her – og anonyme svar gjennom en spørreundersøkelse er en måte å hente fram ærlighet. Hos elevene mine ble det avdekket viktige faktorer som stopper dem: Overforbruk av teknologi og redselen for å føle seg dum og utilstrekkelig. Dette jobber vi med i plenum over tid.

Verktøyet «hva som skal til» er også her et nøkkelspørsmål – hva gjør man konkret med faktorer som kveler gleden, lærelysten og motivasjonen for læring?

Suksessformelen

De fire spørsmålene leder til et femte punkt, Suksessformelen, en konkret formel der elevene selv står for komponentene i handlingsplanen. Skal en elev få motivasjon for læring, må han eller hun ha et eierskap til handlingsplanen. Den må ikke være pådyttet. Den må komme innenfra og eies av hver enkelt elev.

Derfor er spørsmålene avgjørende når vi jobber fram en handlingsplan – de henter fram elevenes egne tanker om hva de trenger og hva de må gjøre.

Prioritering?

En prioriteringsliste – hva er viktig, hva haster og hva må jeg få unna? – er en del av handlingsplanen, siden de – og vi – hver dag, og hver time, møtes av at ALT er viktig.

Hvor vi enn snur oss, møtes vi av «Dette er viktig!», «Dette er ekstra viktig!» og «Dette er det viktigste!»

Hvordan kan man vite hva som virkelig er viktig? Hvordan skal en ungdom eller lærer vite hva som egentlig er viktig, når alt sies å være like viktig?

Det ender med at alt havner i «få unna»-boksen, og ingen ting blir godt nok. Er det rart motivasjonen forsvinner?  

Så lenge det er puls …

Selv om motivasjonen er lav eller borte, er ikke løpet kjørt. «Så lenge det er puls, er det håp», sier Fagerhaug om og om igjen, og resultatene viser sannhetsgehalten i dette:

Den stille gutten bakerst i klassen …

Den innesluttede jenta som gjemmer seg og aldri på noe tidspunkt har deltatt muntlig …

Den triste gutten som ligger på en 2-er, men som alle vet kan klare en 6-er …

Jenta som er mer aktiv på sosiale medier enn i undervisningen …

Alle disse har begynt å delta aktivt i timene!

Fra og med første motivasjonsøkt, der vi var sammen om å gå inn i motivasjonskjernen, skjedde det endringer. Vi gikk inn i et fellesskap der vi jobbet med noe som var vårt, det var vi og oss. Vi hadde ingen pensumbok og ingen manuskript – kun verktøyene og det vi kunne hente fra oss selv.

Nesten hver uke jobber vi med motivasjon – vi har oppfølgingsoppgaver og refleksjoner – og flere elever har uttrykt takknemlighet for det som skjer, samtidig som jeg observerer at flere av dem deltar og gir hverandre anerkjennelse, klapp på skulderen og ros – faktisk også applaus.

Det er rørende å se.

En bieffekt er at jeg som lærer blir mer oppmerksom på min egen undervisning – jeg vil at hver eneste elev skal få med seg essensen av det hver økt handler om, slik at han eller hun kan svare og dermed oppleve mestring og selv-anerkjennelse.

Resultater

Resultatene er fortsatt usikre, men tilbakemeldingene fra andre lærere som underviser de samme elevene, er utelukkende positive. Både før og etter at jeg introduserte kollegene mine for prosjektet, var tilbakemeldingene at det har skjedd noe med innsatsen til elevene – de jobber mer og bedre, selv elever som man mer eller mindre har gitt opp.

Motivasjonsprosjektet har økt i omfang – flere lærere har tatt i bruk verktøyene, så det blir spennende å se hvordan vi videreutvikler og tilpasser dem på skolen. Jeg er overbevist om at det å flytte fokus på denne måten – å hjelpe elevene til å finne sin egen, indre motivasjon – bare kan være positivt.

Alt man foretar seg på utsiden, er på utsiden, og hver og en av oss må inn i oss selv, inn i vår egen kjerne, enten vi er lærer eller elev: Hva skal til for å nå et mål, og hva stopper meg? Svarene varierer fra person til person, og fra elev til elev, og det er bare ens egen tenking, holdning og handling som kan føre til en endring der det trengs.

Nå trenger elevene motivasjon for læring – og hvis en prioritering av og investering i motivasjonsøvelser er det som skal til – så er svaret, som Suksessformelen uttrykker det: GJØR DET SOM SKAL TIL!

En lektor i videregående skole, Aust-Agder.

‍