Ad. Digitaldiktaturet – Who cares?

Replikk til «Digitaldiktaturet: Digitaliseringen i skolen har gått for langt. Det er på tide å hente fram bøkene igjen.» Av Lise Røsvik. Publisert på nrk.no 10.01.2022.

(Dette innlegget ble avvist. Tok kanskje litt for hardt i ;))

Ja, Lise Røsvik, jeg svarer bare et høyt ja, punktum.

Vi har blitt helt blinde som du skriver, og Jeg kunne ha stoppet der.

Jeg er enig og jeg applauderer, nesten jubler. Endelig flere som ser det.

Men er det egentlig noe poeng, for er det noen som burde bry seg som faktisk bryr seg? Jeg mistenker at problemet er større enn å bare gjelde læreplanen.

Jeg har jobbet med «digitale bivirkninger» i mange år, og problemet har bare vokst seg større og større. Vi kjemper en håpløs kamp mot den digitale invasjon (ikke innovasjon), Lise og vi «kjenner alle grepet fra det digitale diktaturet not strupen», vi er bare så dopet og stimulert av den samme digitaliseringen at vi ikke merker det.

Du fanger godt opp problemets omfang, men problemet er hva som ikke blir gjort, og hvem som ikke gjør det. Det er få eller ingen som har fokuset på det. De offentlige og private systemene som er ment for å beskytte oss, er mer giret på å digitalisere oss, og mange aviser at det er et problem. Problemet er at det ikke er et problem, det er det som er problemet.

Du står alene

Mange sliter! Vi sliter fordi vi står alene, og overmakten blir større og større. Vi sliter fordi vi har ingen beskyttelse, og begrenset kapasitet for motstand. Vi sliter fordi vi tvinges til å bidra til problemets vekst, selv når vi ser problemene det skaper. Vi tvinges også inn i avhengighet av alt rundt oss. Alle er digitale pushere, selv våre nærmeste.

Vi står alene fordi det ikke finnes noe reglement på denne arenaen. Vi blir til og med glade i teknologien, bare se deg rundt: et absurd Stocholmsyndrom. I dag må du til og med bruke mobiltelefonen for å få kjøpt deg en øl.

Bak teknologiens angrep på tiden og livet ditt står det tusenvis av mennesker og big business. Bak deg står det ingen. Teknologien er målbevisst hvert sekund, du klarer bare å konsentrere deg i perioder. Teknologien er målstyrt – du er stimulusstyrt. Teknologien er rasjonell, du føler. Teknologien vinner hver gang, og du taper alltid.

Jeg har sagt i fra mye og forsøkt å få det på dagsorden ofte, men det er få eller ingen som bryr seg. Jeg har henvendt meg til Folkehelseinstituttet og stortinget, uten nevneverdig respons. Media tør mer og mer. Men stillheten er stor, for stor. Selv blant psykologer og andre fagfolk er det minimalt fokus.

Vi trenger bedre bruk av teknologien, og vi trenger det nå. Ikke minst i skolen. For fler og fler sliter mer og mer. Foreldrene sliter selv og mange faller utbrente ut av arbeidslivet i tidlig alder. Elevene sier fra skriver du, men ingen gjør noe. Som psykolog hjelper jeg på individnivå, men det må opp på samfunnsnivå, bedriftsnivå og organisasjonsnivå. Teknologien skaper «bærekraft», men skaper det «værekraft»? Og i min iver etter å hjelpe glemmer jeg at de som burde høre etter er like dopet ned på teknologi som alle andre.

Teknologien skaper muligens bærekraft, men skaper den «værekraft»?

Kanskje det bare er å gi opp Lise? Legge seg ned å ta i mot den digitale massevoldtekten? Vi vet vi ikke kan vinne, på individuelt nivå, alene. Vi kan ikke vinne før vi skjønner at vi taper, og at vi kanskje da våkner opp på flere samfunnsnivåer.

‍