En mors kamp

En klienthistorie om en mors kamp for (og med) sin datter. Gjenfortalt i bearbeidet form av psykolog John Petter Fagerhaug. Publisert med tillatelse. Photo by Unsplash+.

Innledning

Hun sendte meg sin historie, moren, syv lange og tettskrevne A4 sider om hvordan hun hadde hjulpet sin datter, hvordan de hadde kjempet sammen, og hvilken hjelp de hadde fått, og ikke fått. Av etiske og profesjonelle grunner har jeg omskrevet deler av historien, slik at personene og situasjonene ivaretas anonymt.

Noe blir borte av sånt, men jeg håper budskapet og løsningene inspirerer deg til å fortsette med å få til noe bra for deg og dine. Som moren selv sier det, etter hvert som mørket ble lysere: «Fokuset mitt skiftet fra å være grådig på fremgang, til å faktisk se suksessen i de minste ting.»

Nedover

De hadde slitt i mange år. Mor og datter. Datter, fordi hun var alvorlig psykisk syk, og mor som gjorde alt hun kunne for å hjelpe.

Datteren hadde gitt opp skole, jobb eller alternative opplegg, fordi hun var for dårlig. De forsøkte alt de kunne finne av behandlingsopplegg, men datteren ble bare dårligere og dårligere.

Mor hadde prøvd psykologer, leger, behandlingsinstitusjoner og medisiner, uten at det ble noe bedre. Datter hadde også blitt utredet og diagnostisert av ulike instanser, og behandlet deretter, uten tegn til bedring. Hun begynte å gi opp behandlingsapparatet, og fikk tilbakemelding på at behandlerne også var i ferd med å gi opp.

På bunnen

Gjennomgående for all behandling var at datteren ikke opplevde seg hverken forstått eller trodd, så hun valgte å avslutte behandlingene hun fikk. Hun og mor var utslitte og fortvilete. Hun ble jo bare dårligere og dårligere mens hun gikk i behandling.

Mor beskriver at «datterens psykiske helse bare ble verre og verre. På det verste lå hun bare i sengen på et mørkt rom i lange perioder, og jeg var bunnløst fortvilet. Datteren min hadde etter en omfattende utredning fått en svært alvorlig diagnose, og ble behandlet deretter, med beskjed om at hun kom til å bli bedre nå med riktig diagnose og riktig behandling i forhold til diagnosen. Det skjedde ikke. Tvert i mot så var hun på sitt dårligste når hun valgte å avslutte behandlingene.»

Mor er ikke den som gir opp så lett, men hun var i ferd med å miste motet. I ferd med å gi opp. Hun sier selv at hun var «I ferd med å akseptere at dette var slik det kom til å være – at det kanskje aldri kom til å bli bedre.»

Vendepunktet

Tross motstand fra systemet når hun forsøkte å finne andre behandlere og hjelpere, og andre løsninger, så gav mor ikke opp. En dag hørte hun på en podkast der en tidligere politimann fortalte åpent om sine psykiske utfordringer når han hadde møtt veggen og hvordan han hadde funnet en psykolog som hjalp ham. Den tidligere politimannen forklarte åpent og usensurert hvordan det møtet hadde endret alt for ham, og mor fikk et snev av håp og noterte seg navnet på psykologen.

«Det var det jeg visste, det var mulig» tenkte hun og noterte seg navnet mitt som ble nevnt i podkasten. Hun tok så kontakt med meg på mail for å få time til datteren sin.

«Nå skulle det bli bedre», tenkte hun, «nå skulle datteren min, og dermed også jeg endelig få hjelp og få det bedre!»

Men det gikk ikke som forventet. Møtet mitt med datteren ble ingen suksess, så det ble med det. Ingen treffer alle alltid, sånn er det bare.

Selv hadde moren fått god hjelp som pårørende hos en annen psykolog, men ingen konkrete tips eller råd for hvordan hun hun kunne hjelpe datteren sin. Hun tok derfor kontakt med meg igjen for å høre om hun kunne bestille timer til seg selv.

Så lenge det er puls så er det håp!

«Da forandret alt seg» i følge mor. «Allerede i e-post korrespondansen vedr. timebestilling fikk jeg en god følelse. Han avsluttet sin e-post til meg med ordene «Så lenge det er puls er det håp!». Den lille setningen traff meg!» forteller hun.

«Tenk deg når du har levd med stor belastning over flere år og gjort alt du kan, forsøkt alt som kan kjøpes for penger, vært gjennom alt av behandling og utredninger og mere til, og blitt gitt opp av systemet. Så legger du til at det gjelder datteren din, og at det eneste som egentlig betyr noe i livet hvis du koker det ned til beinet er at barna dine har det bra. Tenk deg da hvordan den setningen traff meg?»

Nye spilleregler

Mor forteller videre at «i min første time hos JP satt jeg stort sett bare og gråt. Likevel fikk jeg mye ut av timen, og noen konkrete tips til hvordan jeg skulle kommunisere bedre med datter. Ikke på noe tidspunkt under samtalen sa JP at dette kom til å ordne seg, at det kom til å gå bedre. Det som derfor er forunderlig, er at når jeg gikk derfra hadde han likevel gitt meg håp om nettopp det. Skriver hun.»

Min ide med samtalen med mor var i utgangspunktet å være støttende og lyttende, og rådgivende hvis jeg kunne. Jeg leste mailen jeg hadde fått av henne flere ganger, og jeg kjente på fortvilelsen og håpløsheten hun beskrev. Jeg måtte gjøre mitt beste tenkte jeg, jeg kunne ikke trå feil. Vi måtte finne en vei.

Etter mange år som kliniker har jeg lært at kunsten å lytte, er å se og høre alt som ikke er meg, og å respektere andres historie og beskrivelse av deres egne opplevelser. Så når mor nevnte at datteren følte seg hverken forstått eller trodd så la jeg bort min egen agenda, og begynte å utforske kommunikasjonen mellom mor og datter, rent teknisk – og logiske konsekvenser av denne.

Den virket omsorgsfull, forståelsesfull, hjelpsom og ivaretagende og viste en mor som var villig til å gjøre alt for sin datter. Det var godt å oppleve. Men det slo meg også at omsorg ofte kan hemme åpenhet, og at ønske om å forstå ikke alltid leder til forståelse.

Så hvor åpne var vi egentlig for datters tilbakemeldinger til verden, og hva var det hun egentlig prøvde å fortelle oss, tenkte jeg og forfulgte det sporet videre.

Vi ble enige om å prøve ut nye spilleregler for kommunikasjonen. Jeg antok etter hvert at det var mye som ville ut, som ikke kom ut, så det var verdt et forsøk. Det var heller ikke snakk om kritikk, bare justering av teknikk.

Mor skulle prøve ut følgende:

Ikke spør og mas om hvordan det går eller hvordan hun har det. Det er slitsomt med andre sine spørsmål og forventninger hele tiden, spesielt når det går dårlig. Se om hun forteller det selv når hun er klar for det.
Ikke diskuter og si henne imot når hun forteller ting om seg selv. Hun forteller sin sannhet, sin historie, hvordan hun føler seg og opplever situasjoner og tilbakemeldinger fra andre. Da kan ikke du si henne imot basert på dine egne meninger og oppfatninger. La hun eie sin egen historie.
Når hun først prater, så oppmuntre henne til å prate mer. Samme hva det er hun prater om. Still spørsmål og vær nysgjerrig, uansett hvor rart det kan være.
Skriv dagbok for å følge med på utviklingen.

Hun tok de i bruk samme dag, og merket raskt en positiv endring i kommunikasjonen. Dette var den spede begynnelsen for henne til å bli en bedre pårørende på mange måter.

Helter i helvete

Jeg begynte å se på dem som «helter i helvete». De jobbet begge to beinhardt for å få til noe på hver sin måte, uansett hvor tøft det var.

Ferien kom og den ble den verste ferien moren hadde hatt. Hun måtte avlyse alle ferieplaner fordi datteren var for syk til å reise noe sted. Hun var også for dårlig til å være alene hjemme. Moren turte rett og slett ikke å reise fra henne, selv ikke for en natt. Datteren lå på rommet sitt stort sett hele tiden, og det var mye gråting. De var helt utslitte begge to.

Men ifølge det mor sa så var det også lysglimt. Lysglimt med bismak: «For det gikk gradvis nedover med henne. Etter en kort periode hvor det hadde gått litt bedre ble hun igjen sengeliggende i flere uker, og det var spesielt vanskelig å håndtere nedturene som kom når hun blir dårligere igjen etter at hun har vært litt bedre en stund. Med en gang det går litt bedre, så får man opp håpet om varig bedring. Når det går nedover igjen, kjenner man på håpløshet og fortvilelse.» forteller mor.

Suksessreaksjoner

Hun skriver videre at: «Så har man en samtale med JP, hvor han forklarer at dette dreier seg om en «suksessreaksjon» eller «suksessdepresjon» om du vil. Har man presset seg og klart å få til noe, kan det etterfølges av en periode med slitenhet og behov for å hvile og trekke seg tilbake. Han forteller deg at når du har vunnet gull på 5 mila i langrenn, så ser du ikke særlig fresh og glad ut når du stuper over målstreken. Da er du sliten og trenger å restituere. Det er så opplagt når han forklarer det. Så går man igjen fra en samtale med litt mer ro i magen.»

Skritt for skritt

«Jeg fortsatte samarbeidet med JP gjennom regelmessige samtaler. Etter hver eneste time følte jeg at jeg hadde lært noe nytt og fått nye verktøy for kommunikasjon med datter.

Jeg fikk også økt forståelse og aksept av den krevende situasjonen jeg stod i. JP sin unike måte å avdramatisere og forenkle ting på ga meg hele tiden nytt mot og håp. Jeg tenker på det som «Fagerhaug magien», denne spesielle måten han har til å ta deg på alvor, men samtidig få deg til å se på de vondeste ting i et annet lys. Det gjør det lettere å bære det som er vanskelig.

Han viser at han bryr seg og har forståelse for at situasjonen og det man står i er vanskelig, men han synes ikke synd på deg. Samtidig gjør han det klart at du som klient er viktig for han, og at ingen får gi opp på hans vakt.

JP lærte meg også å tåle de hyppige gråteepisodene hennes bedre. Anfallene varer i timevis, og varierer mellom sår gråt og skriking, og jeg følte alltid på en bunnløs fortvilelse når dette skjedde.

Men i Fagerhaug sin verden var ikke disse gråteeposodene noe å frykte. Snarere tvert imot. Han mente at det var mye gruff som hadde bygd seg opp over mange år, og at dette måtte ut. Han ba meg ønske gråtingen velkommen, jo verre jo bedre.

Litt etter litt så klarte jeg faktisk det. Når gråteepisodene nå kommer, så klarer jeg på ekte å være helt avslappet og bare la det gå sin gang. Jeg girer meg ikke opp og krisemaksimerer ikke, Jeg vet det må ut og jeg er til stede og tilgjengelig for henne. Det er en utvikling hos meg selv jeg ikke trodde var mulig.»

Tro over tvil

Mors stemme er sterk her, og jeg velger å gi den mye plass i denne delen av historien. Dette for å vise graden av alvoret i situasjonen, og løsningene vi utviklet, men også for å bygge opp viktigheten av å gi rom for datterens kommunikasjon, hun prøvde nemlig å fortelle oss noe.

Jeg kjente mye av mors smerte når hun fortalte, men også håpet og gleden over at datteren begynte å få ting ut. Jeg kunne ikke si det, men jeg måtte velge tro over tvil, og nå var vi i starten på veien videre.

Mor fortsetter: «Timene har i stor grad foregått ved at jeg har fortalt mye om dialogen vår i vanskelige episoder, og JP har kommet med helt konkrete tips til endringer jeg kan gjøre i hvert eneste tilfelle. Han kommer aldri med kritikk, kun forslag til endringer i kommunikasjonen.

Han kommer heller aldri med noen form for kritikk av datteren min, som at hun må ta seg sammen eller at jeg skal kunne kreve forskjellig ting av henne. Tvert imot så føler jeg at han heier på henne, og at alt han sier har til hensikt å hjelpe henne og dermed også meg. Det virker faktisk som om JP har troen på datter, på at hun skal få det bedre.

Dette er ikke noe han sier. Men han sier til meg når jeg er fortvilet og svartmaler fremtiden, er at dette er slik det er akkurat nå! Og hvis jeg kan spå fremtiden, ønsker han gjerne at jeg forteller han hva neste ukes Lotto tall er. Da blir det liksom lettere å holde motet oppe, for hva vet vel jeg om hva som skjer fremover?»

Effekt

Det virket som om prosessen etter hvert begynte å få effekt. Mor beskriver en følelse av at lyset kom på en dag, som om noen slo på en bryter.

«Jeg følte meg bedre fra et sekund til et annet.» skriver hun. «Det var en merkelig følelse. Lyset mitt er dimmet i forhold til full belysning, og det dimmes litt opp og ned. Men lyset ble slått på den dagen, og selv om det dimmes opp og ned så er det fortsatt på.»

Å eie sin egen historie

Mor og jeg fortsatte våre samtaler, hvor mor fortalte om hendelser og dialogen med datteren og jeg kom med innspill. Vi hadde hele tiden fokus på at datteren skulle føle seg trygg på å bli møtt med aksept og respekt uten å måtte forsvare seg. Det var viktig å la henne fortelle mest mulig uten å diskutere med henne – selv om det som kom var negativt. Det var ikke lett bestandig, men mor fikk det til mer og mer.

Mor skulle heller ikke tenke så mye på å finne løsninger for datteren, som hun var flink til. Hun skulle heller spørre henne hva hun selv tenkte i forskjellige situasjoner og om hun hadde noen ideer eller løsninger selv.

Datteren skulle eie sin egen historie på sett og vis, og samme hva som kom, så skulle mor prøve å akseptere det «med mindre hun sa at hun syntes det var en god idé å hoppe ut fra en bygning eller tilsvarende.»

«Om hun sa at jorda var flat, så skulle jeg ikke forelese om at jorda var rund, men heller spørre om hvorfor hun tenkte det. Fortell mer!»

«JP ba meg sammenlikne med et kjøleskap som ikke var ryddet på lenge. Jo mer rare ting som kom ut av det, jo bedre var det. Det er ikke farlig at rare ting kommer ut – det rare må ut for at kjøleskapet skal bli ryddig. Når man tenker sånn på det, så blir det liksom så mye enklere.»

Diagnoser

Mor forteller videre at «det var uvant i begynnelsen hos JP etter å ha vært i offentlige systemet lenge, at han virket nærmest uinteressert i diagnosen hennes. Fra å ha hatt enormt fokus på diagnosen og hvor vanskelig det er for de som har denne, ble det null fokus på diagnose. Det ble bare fokus på hva vi kunne få til.

Når jeg fortalte om noe som jeg opplevde som negativt, kunne JP utbryte «Suksess!». Og med en enkel forklaring fra hans side syntes plutselig jeg det samme. Fokuset mitt skiftet fra å være grådig på fremgang, til å faktisk se suksessen i de minste ting.»

Forstår vi?

«En annen ting av stor betydning som vi fikk avdekket, var at jeg ofte sa «Det forstår jeg» når jeg snakket med datter. Over alt synes jeg vi leser og hører om at vi skal validere følelsene til barna våre, og jeg hadde oppfattet dette som at man skal si at man forstår. Helt til JP spurte meg «Men forstår du da?» Og det gjorde jeg jo egentlig ikke. Da fikk jeg beskjed om å ikke si at jeg forstår når jeg ikke forstår. Vær heller ærlig å si: «Dette forstår jeg ikke, men jeg vil veldig gjerne at du skal forklare meg hvordan det er eller hvordan du har det. Jeg vil veldig gjerne lære mer». Dette endret dialogen enda mer positivt».

Veien videre

Selv om det til tider var tøffe tak hos de, med mange gråteanfall natt og dag, ble samtalene mellom de bedre og bedre. Alt var på datterens initiativ, og mor fulgte spillereglene vi var blitt enige om. Utviklingen støttet det jeg hadde trodd hele tiden, at datteren hadde mye å fortelle, når noen virkelig lyttet.

Det var slitsomt for de begge, men det gikk fremover. Mor ble flinkere til å lytte, og det virket på meg som om datteren ble tryggere på å fortelle det hun trengte å få ut basert på det. En dag ba datteren selv om profesjonell hjelp, og de fant en psykolog som traff godt, og som fortsetter å treffe datteren godt. Det går i følge mor opp og med, men trenden er positiv også der. De har også fått en god dialog med NAV med forslag til gode tiltak som kan forbedre situasjonen ytterligere.

Fra en mor

«Det er veldig lett å glemme hvor man kommer fra, så når jeg har bladd gjennom dagboken min i forbindelse med å skrive ned denne historien, blir jeg sjokkert over hvor ille det har vært i perioder. Hvordan har vi egentlig klart å komme oss gjennom dette? Og det er på ingen måte over, selv om trenden er positiv. Det går veldig opp og ned, og nedturene er tunge. Men så reflekterer jeg litt over om det kan være suksessreaksjoner, og det er det alltid. Da blir det så mye lettere å forstå og lettere å håndtere.

Jeg får stadig høre fra kollegaer og venner at de ikke kan sette seg inn i situasjonen jeg står i, hvordan jeg holder ut og hvordan jeg kan stå i full jobb. For dette har pågått noen år nå. Og da svarer jeg som sant er at jeg ikke vet helt om jeg hadde stått på beina i dag hvis det ikke hadde vært for John Petter. Jeg startet hos han i grevens tid, for lyset mitt var skrudd av og strikken var i ferd med å ryke. Så jeg sier meg enig: Så lenge det er puls så er det håp!»

Oppsummering av regler som har hjulpet:

Ikke spør og mas om hvordan det går
Ikke diskuter og si imot. Det blir veldig slitsomt å få høre at alt man tenker er feil.
Når hun først prater, så oppmuntre henne til å prate mer.
Skriv dagbok for å følge med på utviklingen.
Ikke si at du forstår noe når du egentlig ikke forstår. Spør heller om hun kan forklare. Si at du vil lære.
Ikke tenk at du kan spå fremtiden. Det kan du ikke.
Let etter suksess.
Fokuser på det du får til.
Tolk alt positivt. Også det som kan virke crazy og skremmende,
Gråting er bra!
Jo rarere det som kommer ut er, jo bedre er det.
Begynn med å prøve. Prøver du noe så får du til noe. Å prøve er undervurdert. Fortsett å prøve.
Begynner du å føle deg som en martyr, sett grenser for deg selv. Både for egen del og andre sin del. Benytt formuleringen «jeg velger» i stedet for «jeg må».
Ikke la deg vippe av pinnen når det går dårlig.
Forsøk å ikke bli med på alle nedturene. Forestill deg at du står og ser på noen som kjører berg og dalbane.
Det er alltid en suksess i en fiasko. Suksess er vanskelig, for den er ikke alltid lett å se.
Du trenger bare å reise deg 1 gang mer enn du faller.
Så lenge det er puls så er det håp!

Denne teksten er publisert med mors skriftlige samtykke, og bearbeidet av meg i tråd med yrkesetiske retningslinjer.

Oslo 19. desember 2025

Psykolog John Petter Fagerhaug

Oppdag mer fra Fagerhaug Solutions AS

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.