Det var noe underlig med ham som gikk foran meg på veien til t-banen
Jeg var på vei hjem fra jobben, en jobb som har gitt meg utallige muligheter til å påvirke menneskers liv og utvikling. Jeg er psykolog.
Jeg er interessert i mennesker, og har alltid hatt den (u)vanen at jeg analyserer de og prøver å forstå de. Sånn har jeg alltid vært. Nå bruker jeg det jeg ser og forstår som bidrag til mennesker jeg jobber med.
Nå hadde en tilfeldig ung mann fanget min interesse.
Han virket som en tilsynelatende oppegående fyr, med livet foran seg og meg bak. Han gikk sakte og konsentrert i en slags zombie modus. Høy, tynn, velkledd og tilsynelatende uten puls – det virket nemlig ikke sånn. Han gikk å titten ned på noe han holdt i hånden mens han gikk. En mobiltelefon. Han var en mobilzombie.
Jeg gikk sakte og rolig etter med et håp om at han var i et forbigående modus. Levende mennesker går nemlig ikke sånn, lenge. Men ingenting endret seg. Mobilzombien bare fortsatte, i samme tempo og modus, styrt av en skjerm som en slags lederstjerne som han fulgte. Sakte og hypnotisert. Det eneste tegn til liv var når han i ett og annet øyeblikk tittet opp for å justere kursen.
Jeg lot han gå videre, ut av min oppmerksomhet og ut av denne historien. Jeg gikk en annen vei, jeg gikk min vei. Jeg har sett mer og mer av dette mobilzombie fenomenet i det siste. Overalt. Nesten alle. Skremmende!
Om vi sitter eller går, ligger eller står, er det eneste som eksisterer digitalt, om det er noe som eksisterer i det hele tatt?
Jeg ble bare trist, kjente på håpløsheten og gikk til min egen t-bane. Jeg prøvde å glemme fyren og fenomenet. Selv om han smertet meg, må han jo få lov til å gjøre som han vil.
Jeg forsøkte å glemme hele opplevelsen, og gikk til min egen stasjon, der en t-bane nettopp hadde sluppet ut passasjerer. De kom mot meg, som zombier de også. Jeg gikk i sikksakk. Forsøkte å komme meg forbi uten å snuble i eller bli tråkket ned av de møtende.
Endelig kom jeg meg på min bane og satt meg ned og slappet av. Det er noe godt og riktig med å slappe av. Lukke øynene og gjøre ingenting. Så åpnet jeg øynene og så meg rundt. T-banen var ganske full, men det var merkelig stille i vognen.
Naturlig nok, fordi alle, ikke noen, men ALLE rundt meg var forhekset og hypnotisert av en skjerm. Det var som å være på en kirkegård. Jeg fikk følelsen at jeg var vitne til et slags anti-liv, et sakte mentalt kollektivt selvmord.
Har utviklingen av menneskeheten og verden i millioner av år bare fått oss hit? For hva? Hvorfor? Hva er poenget? Det er nesten som om vi ikke vet hvor vi skal, og at vi heller ikke er på vei dit.
Frihet og valg
Vi har friheten til å gjøre som vi vil, og vi har muligheten til å velge og å velge bort ting sies det, men har vi egentlig det hva gjelder teknologimisbruk?
Sitter det, mens du leser dette, millioner av mennesker og gnukker på mobilen, eller hypnotiseres av en skjerm fordi de velger det? Bevisst? Er det et valg? Gjør de det fordi de har lyst? Gjør de det fordi de vil?
Hva med deg? ER du fornøyd med hvordan du bruker mobilen? Gjør du det frivillig og som et bevisst valg? Eller tvinges du inn i det og bare må følge med på mobilen? Har du rett og slett blitt lurt inn i det?
Vi var på toppen av næringskjeden, nå degraderes vi av vår egen teknologiavhengighet. Fortsetter vi denne utviklingen går vi tydeligvis ut på dato.
«En skremmende utvikling, som ligner mer på avvikling» – Trond Ullenes. Linkedin
For kloden trenger ikke mennesker, og det ser ut til at mennesker trenger mindre og mindre mennesker. Kunstig intelligens og maskiner trenger i hvert fall ikke mennesker.
Skal vi prøve og snu det?
Legg bort mobilen mer! Det er ikke så vanskelig som du tror. Her er noen av mine råd:
Skal vi overleve som mennesker, så må vi også leve som mennesker.
| Photo by Štefan Štefančík on Unsplash |
Oppdag mer fra Fagerhaug Solutions AS
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.