Sammenligningsfella og idealmonsteret

Før så sammenlignet vi oss med noen få og ekte personer i våre nære omgivelser, nå plukker vi fra mange kunstige digitale profiler vi aldri noensinne kommer til å møte.

Før så sammenliknet vi oss med virkeligheten, nå sammenlikner vi oss med en konstruksjon.

Med det så skaper vi vårt eget nederlag. Mange går nemlig i sammenligningsfella og opplever de negative konsekvensene av det, kanskje mest de unge.

Vi trenger normalisering. Vi trenger å passe inn i de miljøene vi lever i. Det ser ut som om vi i starten av livet trenger å være som alle andre for etter hvert å bli mer og mer oss selv. Vi trenger andre og vi trenger hverandre i vår utvikling som mennesker.

Men når alle andre blir ALLE andre så har vi et problem.

Før var alle andre bare de få nærmeste, nå er alle andre faktisk alle andre, og vi fortsetter og sammenlikne oss. Vi plukker positive og ønskelige faktorer for å sammenlikne oss med fra kunstige konstruerte profiler det ikke er noe grunn til å sammenlikne seg med, og vi setter de sammen og konstruerer et sammenlikningsgrunnlag som ikke eksisterer annet enn i vårt eget hode.

Vi skaper og sammenlikner oss med et kunstig og konstruert idealbilde som ikke finnes, annet en som et idealmonster som spiser oss opp og bryter oss ned.

Vi skaper det umulige prosjekt, fordi vi alltid vil føle oss underlegen i forhold til idealmonsteret. Det blir et spill vi aldri kan vinne.

Gjennom sosialisering og normalisering er det meningen at vi skal oppleve en positiv og normal utvikling som mennesker i et sivilisert samfunn. Men idealmonsteret sliter oss ut, trekker oss ned, øker kroppspresset, tar fra oss selvtilliten og gir oss en følelse av å miste oss selv.

Vi går i sammenlikningsfella, og blitt spist opp av idealmonsteret.

Skal man få til en ekte utvikling, så betinger det et ekte liv. Et ekte liv skapes i den ekte verden. Det er mye bra med de digitale samfunn, men de kan ikke erstatte nødvendig virkelighet. Mennesket er ikke digitalt.

Skroll til toppen