For over 25 år siden spurte jeg en kjent ungdomspolitiker som var midt i en krevende valgkamp om han av og til ble sliten, og hadde lyst til å si stopp? Ja, svarte han, ofte, men jeg tør ikke, jeg kan ikke.
Siden den gangen har jeg observert og snakket med mennesker i det offentlige rom både fra innsiden og utsiden, og skjønt at det å leve et fasade-liv i for stor grad ikke holder i lengden.
Suksess er slitsomt
Det kan være tøft på toppen
Gjennom historien har vi sett flere i det offentlige rom bedrive grensesetting og mestring gjennom rus og skandaler, eller gjennom å gi opp eller i verste fall bøte med livet. Vi har sett altfor få som har turt å sette nødvendige grenser underveis, slik som Lene Marlin, Sturla Berg-Johansen med flere gjorde, og som enkelte bloggere har gjort. Sånt er nemlig ikke lov i enkelte yrker.
I dag, hvor det offentlige rom har blitt større, nærmest uendelig, må også de som utøver yrket sitt der tenke nytt. Mange lever praktisk talt på ”scenen” hele tiden. Og selv om vi ønsker idoler, guder og ufeilbarlige forbilder, er de fleste av disse også mennesker – om ikke alle.
Man må gjerne tro på julenissen, men det betyr ikke at han finnes.
I dagens teknologiinfiserte samfunn er det nemlig vanskeligere og vanskeligere å skjule sin menneskelighet i det offentlige rom.
Skal man holde ut på toppen, må man faktisk si stopp av og til. Justin Bieber gjorde nettopp det, og jeg er stolt av forsøket. Men ingen blir ekspert over natten – sånt tar tid. De fleste som lærer å sette grenser har en tendens til å begynne litt klønete, snuble litt, bli for utagerende. Justin Bieber gjorde nettopp det. Han bør få for forsøket – uansett om det var et PR-stunt eller ikke.
Men å skylde på andre har aldri vært nevneverdig konstruktivt, selv om det er behagelig. Alle gjorde det de skulle gjøre under Bieber konserten i Oslo. Fans var fans, arrangører var arrangører og management var management. Det ble sannsynligvis for mye av det gode (hva vet jeg?) for mennesket bak produktet Bieber.
Er man sliten, lar man seg irritere av småting – det er et kjent fenomen. Selv vi «dødelige» sliter med å vite hvor grensen går til tider. Det er bare kult at Bieber fremstår som litt menneskelig gjennom en normalreaksjon de fleste kan kjenne seg igjen i.
Litt må han tåle, tenker mange, fordi han jo har valgt den veien selv og får betalt godt. Vel, ingen tvinges til verken å like ham eller å være fans. Sånn er livet i de fleste bransjer.
Mange glemmer også at dette ikke dreier seg bare om en enkelt person, men personen i en ganske omfattende situasjon. Vi ser ikke helheten, derfor blir våre konklusjoner, vurderinger og spekulasjoner mangelfulle ovenfor stort sett alle vi bare kjenner fra det offentlige rom. Vi blir alle påvirket i den situasjonen vi er i. Samtidig ser vi bare fasaden, imaget og det konstruerte – fordi vi ser det hele fra utsiden. Vi tolker en konstruksjon med vår egen virkelighetsoppfatning – våre egne preferanser.
Vi glemmer at i media er man bare produkter – ikke mennesker
Utfordringen med å være en «gullgruve» som artist er at mye vil ha mer. Det er ikke usannsynlig at de som lever for og av Bieber kan ha presset ham litt for hard, et fenomen mange artister opplever – ikke minst Michael Jackson den siste tiden han var i live.
Det er meget mulig Biebers noe utagerende grensesetting i større grad enn vi tror var rettet mot egne rekker. Unge mennesker blir ofte maksimalt utnyttet i en ekstremt kommersiell pop- og kjendisbransje.
Uansett spekulasjon, for det er nettopp det dette er, for mye er som kjent for mye, uansett årsak, og gutten valgte der og da å stoppe opp. Selv om det gikk ut over mange, og såret mennesker som overhodet ikke fortkjente det. Uheldigvis gikk det ut over fans som hadde gledet seg lenge.
Enda mer uheldig var det at medfans mobbet og trakasserte medfans og ga dem skylden for det som skjedde.
Paradokset er at de som trakasserte medfans, sannsynligvis ville ha oppført seg nøyaktig på samme måte som de som fikk skylden, hvis det var de selv som stod helt foran scenen og hadde mulighet til å berøre idolet sitt
Som sagt: Det å skylde på andre er lite konstruktivt. Det er vel heller ikke et sjakktrekk og forvente at ivrige unge fans plutselig skal oppføre seg som anstendige bestemødre.
Fansen oppførte seg nøyaktig som forventet, som de skulle – som fans.
Det er bra å forsøke, lov å snuble litt og lurt å lære av det. Gutten fant en løsning, og ufordringen er å finne bedre løsninger etter hvert: Teknikker alle kan bruke og lære noe av.
Det er forsøket på grensesetting jeg er stolt av – et eksempel til ettertanke for de som kjører for hardt, eller blir kjørt for hardt, spesielt i bransjer hvor man til enhver tid er i det offentlige rom og «eies» av alle. Hvorfor dette er uforståelig for mange er underlig i et samfunn hvor flere og flere, spesielt unge, blir mer og mer slitne. Poenget er å se på ting litt mer konstruktivt og løsningsorientert, ikke bare jamre sammen i unison fordømming.
Forresten: Rekk opp hånden den som har superstjerneerfaring!
For ordens skyld: Dette har egentlig ikke så mye med Justin Bieber å gjøre. Jeg kjenner ham ikke og kan ikke med troverdighet uttale meg om ham som person. Dette dreier seg om produktet Bieber i en konkret situasjon, og kunne dreid seg om hvilken som helst artist eller kjendis på toppen.
Dette er egentlig bare en honnør til de som tør å sette et punktum nå og da, slik at vi kan nyte deres bidrag i hverdagen en stund til.
Oppdag mer fra Fagerhaug Solutions AS
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.