Hei John Petter, vet ikke om du husker meg, men jeg var i samtaler med deg i forbindelse med en utbrenthets eller hjernestress «diagnose» i 2005/2006.
Jeg jobbet den gang som assisterende sjef i en del av en organisasjon.
Tenkte jeg skulle gi en tilbakemelding på hvordan det har gått. I 2007 ble jeg toppleder i en avdeling i en annen del av organisasjonen, og har vært det siden.
Våre samtaler var svært nyttige for meg både for å forstå alvorligheten i min situasjon og hvilke grep jeg måtte gjøre for å klare å komme tilbake.
Du gav meg ingen garanti i forhold til det, men sa at hvis det gikk bra, ville jeg på ett eller annet tidspunkt se på den erfaringen jeg fikk, som en nyttig ballast.
Dette har gitt meg en personlig vekst og en svært nyttig erfaring og kompetanse som jeg har brukt bevisst i mitt lederskap.
Jeg er blitt klokere og er litt snillere med meg selv, samtidig som jeg ser signalene rundt meg og prøver og fordele oppgavene og utfordringene rettferdig på lederne rundt meg.
Sånn sett så har vel jeg og erfart at det er lettere å sitte på toppen, enn nesten på toppen.
Det var en ekstremt tøff måte å lære på, hvor utgangen også lenge var usikker.
I etterkant tror jeg kanskje at dette var måten jeg måtte lære på for å skjønne at livet består av andre ting enn jobb, som den gang styrte livet mitt fullstendig.
Sender deg denne mailen fordi utfra det jeg nå vet, er det mange som ikke klarer å komme tilbake.
Jeg er ett eksempel på det motsatte.
Tror i den forbindelse at viljestyrken jeg trengte som toppidrettsutøver hjalp meg tilbake, sammen med mye annet, blant annet våre samtaler.
Mvh.
Leder og tidligere utbrent
(Publisert med tillatelse)